Kategoriarkiv: Om dei vi har sett til å styre oss

"The beauty of math" og dei fire rekneartene

Ein kan få til mykje med matematikk, men «å låne med nullen», som bestefar min kalla det, har ingen greidd enno. Dette skuldast ikkje at ingen har prøvd.

Neste kandidat ut som risikerer å gå i fella er Krf som har lagt fram «Klimapolitisk handlingsplan». Etter mi meining skal dei ha ros for ambisjonsnivået, men ein skal ha tunga beint i munnen for å kome heilskinna gjennom denne paddemarka*. Eg tillet meg å plukke ut nokre enkeltpunkt frå planen:

Krf vil

at CO2-nøytral oppvarming av bygninger skal brukes og at oljebasert oppvarming utfases innen 2015.

ha økt satsing på biobrensel til oppvarming.

at satsingen på biodrivstoff må trappes opp og det må innføres krav om tilgang
på biodrivstoff på bensinstasjoner.

stimulere anskaffelse og bruk av miljøvennlige biler gjennom avgiftssystemet.

gå inn for arealplanlegging som sikrer matjord for å legge til rette for ”kort-reist” mat og framtidig matvaresikkerhet.

Heile planen får du om du trykker Her
Kvar for seg kan nok desse forslaga ha mykje for seg, men når ein summerer alle punkta, vil ein sjå at ein kjem ut med raude tal. Årsaka til at dette ikkje går heilt i hop, er rett og slett at dei, til liks med dei fleste av oss, har overdrivne forventningar både til naturen si evne til å produsere biomasse og til vår evne til å utnytte biomassen. Vi innbiller oss at berre vi set forstavinga «bio» framfor eit eller anna, vil det automatisk løyse ut botnlause energikjelder.

Eit lite døme:

Ein reknar det som realistisk at ein kan ta ut så mykje som 40 TWh frå biomasse i Noreg. Dette representerer det totale energiinnhaldet i det fossile brennstoffet som i dag vert nytta til opp-varmingsformål. Men denne biomassen kan ikkje nyttast to gongar og dermed vert det ingenting att til å lage biodrivstoff av. Likevel, eg meiner at Krf bergar seg i land med denne setninga:

-En fremtidsrettet politikk forutsetter holdnings- og livsstilsendringer i vår del av verden.
De er berre så synd at dei gjennomgripande haldnings- og livsstilsendringane som må til er så fryktelig dårleg butikk på kort sikt.

I dag kunne ein lese fylgjande i avisene:
NHO-direktør Finn Bergesen ble møtt med krav om økt kjøpekraft for alle fra LO-leder Roar Flåthen, da de møttes til det første forhandlingsmøtet torsdag formiddag.
Vi har med andre ord ein lang veg å gå.
*Ureint farvatn
Andre kjelder:

Hinkelvinkelvern, hovudliner og om å vere herre i eige hus

Kan hende vil 2006 gå over i historia som året då klimautfordringane vart ein del av det ein kan kalle fellesmedvitet i Noreg. Eit viktig spørmål vert då: Vil 2007 gå over i historia som året då klimautfordringane vart ein del av vårt felles dårlege samvit ?
Vi lever i eit av verda sine 28 fullstendige demokrati, vi har valt oss ei raudgrøn regjering og fått miljøvernminister frå miljøpartiet SV. Utgangspunktet for å ta tak i utfordringane burde vere gode. Men ein føresetnad for å handle er at ein er herre i eige hus. Eg har ei stygg kjensle av at det er her det vil butte. Og eg er ikkje einsam her. Som døme vil eg nytte leiaren frå Dagens Næringsliv 30. desember.
Regjeringens aktive eierskap

Det meste av 2006 gikk med til å vente på den varslede eierskapsmeldingen som skulle avsløre hva den rødgrønne næringspolitikken egentlig bestod av. Her skulle verktøykassen fylles, statsselskapene få avklart sine roller og ingenting legges ned eller selges. Trodde noen.

Etter gjentatte utsettelser pluss skifte av næringsminister, kom den etterlengtede meldingen 8. desember i år. Den la grunnlag for fortsatt dobbelkommunikasjon om oppgavene til del- og helstatlige selskaper, men det eneste konkrete i meldingen var et tak på ledernes lønninger. Med vanlig politisk presisjon valgte regjeringen og konsentrere seg om et av de minst betydningsfulle spørsmålene knyttet til statlig eierskap.

Næringsminister Dag Terje Andersens melding viser også sin totale mangel på betydning i det den ikke sa et eneste ord om. Nemlig Statoils oppkjøp av Hydros olje- og gassdivisjon. Bare ti dager etter at eierskapsmeldingen var lagt fram, ble oppkjøpet – som også omtales som funksjon – presentert.

Oppkjøpet dreier seg som forvaltningen av selskaper som er verdt nærmere seks milliarder kroner. Regjeringen, som er majoritetseier i begge selskapene, fikk ikke en gang gjennomslag for sitt ønske om å beholde Statoil-navnet.

Mens Andersen brukte over ett år på å vurdere hvordan staten skal utøve eiermakten, fikk han altså bare et par døgn på å vurdere en total omlegging av statens eierskap i oljesektoren. Det ble ikke tid til å utrede konsekvensene for teknologiutviklingen på Norsk sokkel, heller ikke konkurranse situasjonene for leverandørene, eller konsekvensene for myndighetenes oljepolitikk eller andre politikkområder. Dette oppkjøpet viser med all tydelighet hvor makten ligger. Den ligger i statsselskapene. Regjeringen tror den kan binde selskapene, men det er den som blir bundet av selskapene. Norsk oljepolitikk bør ikke styres av selskaper.

Eg vil ikkje bagatellisere verknadene av miljø- og vernepolitikken som miljøvernministeren fører, men for å ta tak i dei store utfordringane treng ein anna verkty enn kart, linjal og tekstmerkar. Det store spørsmålet er ikkje om ein skal verne 3, 4 eller 6% av barskogen. For det biologiske mangfaldet har t.d. klimautvikling, konsesjonslovgjeving, energi-, distrikts- og landbrukspolitikk vel så stor innverknad.

Om å møte seg sjølv i døra på jakt etter innhald til både pose og sekk


Mange store ord vert nytta i samband med fusjonen mellom Statoil og oljeverksemda til Hydro. På Stortinget er det brei semje om at dette var eit klokt trekk. Det einaste som kanskje kan skape litt brann i rosebedet, er usemje om kor stor eigardel staten skal ha i giganten. Men all erfaring frå det første året til dei raudgrøne tilseier at det vil avgrense seg til ein ulmebrann.

Samfunnsarkitektane til regjeringa ser føre seg at det nye selskapet vert ein viktig byggestein i det «Nye Framtidsnorge»som dei kallar det. Stoltenberg sjølv seier at fusjonen er naudsynt dersom selskapa skal hevde seg i den knallharde internasjonale konkurransen . Han innser at utbygginga på norsk sokkel går mot slutten og at ein må satse utanlands dersom oljeverksemd skal kunne være med på å finansiere den norske velferdstaten i framtida.

Det var når eg las dette at det tok til å murre litt i tenkeboksen. Vi lever i eit av dei rikaste landa i verda, vert gong på gong kåra av FN som det beste landet i verda å bu i og har over 1000 milliardar på bok. Ingen er vel i tvil om kvar denne rikdomen kjem frå. At rikdomen har kome «vanlege folk» til gode, er eit resultat av ein bevisst politikk som er eit førebilete for nye oljenasjonar.

Eit par sitat frå denne artikkelen skrive av Helge Ryggvik, forskar ved TIK-senteret på Universitetet i Oslo skulle illustrere kva eg meiner:

-I den radikale bevegelsen som nå griper tak i makten i Latin-Amerika har norsk oljepolitikk og Statoil stått som det ene vellykkede eksemplet på en nasjon hvor en har klart å sikre seg nasjonal styring og kontroll over oljevirksomheten og sørget for å kanalisere overskuddet til folk flest.

-Styrkeforholdet mellom oljeproduserende land og multinasjonale oljeselskaper har gått i bølger. Norge fant sin olje og forhandlet fram viktige avtaler på et tidspunkt da produsentlandene sto sterkt. Oljereserver ble nasjonalisert, uten at nasjonene ble straffet for det. Når Norge på 1970-tallet kunne stille harde krav om økte andeler og nasjonal deltakelse, var det på ryggen av en bevegelse hvor de viktigste slagene var utkjempet langt borte. Fra 80-tallet var det IMF og Verdensbankens nyliberalistiske murbrekkerstrategi for multinasjonale selskaper som har rådet, spesielt i mellomstore produsentland i en svak forhandlingssituasjon.

Les resten av artikkelen her:
Norge som forbilde

No skal altså den nye stats-oljegiganten ut i verda og tene pengar. Men no sit vi på motsett side av forhandlingsbordet og skal finansiere velstanden vår på den måten.

Det som kom fram i Dagsnytt i NRK i dag gjer ikkje saka mindre tankevekkane:

-Skal Statoil/Hydro bli en stor oljeaktør i verden, må de bruke smøring for å vinne kontrakter, mener ekspert på internasjonal olje og gass, Dag Harald Claes.

Du kan lese meir her:
De må smøre korrupte ledere

Nei, dette vert ikkje heilt uproblematisk. Den som vil ha både i pose og sekk må vere varsam dersom han ikkje skal møte seg sjølv i døra.

Vermelding for samferdleministeren

Truleg er eg meir enn normalt oppteken av veret og vermeldinga. Dette kan sjølvsagt skuldast at eg er ein bekymra person, men det har også samanheng med at ei dårleg vermeldinga ofte får praktiske konsekvensar. Når metereologen melder sørvest full storm ved Stadt som skal dreie til nordvest i løpet av natta, veit eg at vinden på eit tidspunkt vil kome durande over Eidemsbakkane.Då gjeld det at låvedøra og anna lausøyre er sikra. Når han melder lokalt store nedbørsmengder veit eg av erfaring at eg bør sjekke at bekken ikkje er oppdemd av lauv og greiner og at overvatnet vil renne der det gjer minst skade.

Siste åra har metereologien gjort enorme framsteg. Dette har kosta pengar, men ein vurderer det slik at det å satse på vermeldingstenesta er viktig. Det å handle i samsvar med vermeldinga vert rekna for å vere fornuftig sjølv om varselet stundom slår feil. Skuleturar vert avlyste utan grunn og slåtten vert utsett sjølv om sola skin frå skyfri himmel, men vermeldinga sjekkar eg kvar einaste dag likevel.

Også innanfor mange andre fagfelt skjer det store framskritt. T.d. når det gjeld alternative energikjelder. Mange har innsett at oljen ein dag i nær framtid vert mangelvare. Sverige har laga ein ambisiøs plan om å gjere landet uavhengig av olje innan år 2020. Urealistisk vil nokon hevde, beundringsverdig vil andre seie. Uansett, eit gjennomgåande trekk ved dei alternative energiberarane er at dei i motsetnad til olje er lite eigna til bruk i forbrenningsmotorer i «rå » tilstand. Dei må alle gjennom energikrevjande prosessar for å kunne brukast som drivstoff.

Trass alle framsteg, er det svært lite som tyder på at ein i framtida vil ha same tilgang på rimeleg energi som vi har i dei rike , vestlege landa i dag. Det å prioritere kva vi skal bruke energi på og korleis vi skal bruke han, vert ei stor utfordring og ei politisk belastning for dei som sit med ansvaret.

Eg kan ikkje skjøne anna enn at dette burde få konsekvensar for korleis ein samferdsleminister tenkte. Det å stelle med infrastruktur er langsiktige saker og om ein er ein klok og framsynt minister, vil det kanskje ikkje syne seg før om 15-20 år. Det er då ein burde høyre på vermeldinga og ikkje stole på ønsketenkning. Det er berre så synd at det berre er eit knapt år til kommunevalet.

Men….. kven skal halde spikaren ?

Lat meg byrje med eit lite sitat frå ei bok eg held høgt: ... så lat ikkje den venstre handa di vete kva den høgre gjer. Slik kan det altså lyde når ein dreg ei setning ut av samanhengen sin. Vi har i Noreg ein miljøvernminister som er teolog. Ikkje ein konservativ fundamentalist, men det vi trygt kan kalle liberal. Etter det eg skjønar likar ikkje dei at folk dreg ord ut av samanhengen sin og slettes ikkje at ein tek orda bokstavleg. Men no byrjar eg jammen å lure.

Dei fleste er samde i at NOx er ein uting. Dette er skadelege nitrogensambindingar som vert danna når hydrokarbonar brenn ved høg temperatur, t.d. i ein dieselmotor. I det nyleg framlagde forslaget til statsbudsjett vert det varsla ei drastisk omlegging av bilavgiftene og heretter skal avgifta vere avhengig av CO2 utsleppet. I utgangspunktet er dette ein god tanke, tykkjer eg. Men eg såg at den bilmodellen som kjem best ut av det avgiftsmesseg i Noreg samstundes kjem heilt på botn i ei amerikansk undersøking grunna stort utslepp av NOx. Ja, ja, ein kunne vel sjå på det som ein liten glipp, eller kanskje at det var CO2 utsleppet som skulle prioriterast denne gongen.

Men så var det at ramaskriket kom frå fiskebåtreiarane. Og ikkje utan grunn. Dei er nemleg pålagde ei ny avgift som dei hevdar vil knekke store deler av flåten. Kva er det så som skal avgiftsbeleggast ? Jau, det er NOx……. Det er då eg ikkje skjønar nokon ting lenger.

Førstkomande søndag er det innsamling til «Leger uten grenser». Truleg får du bøsseberarar på døra di og i høve den vil eg fullføra sitatet eg kom med i byrjinga og den rette meininga kjem fram.

Men når du gjev ei slik gåve, så lat ikkje den venstre handa di vete kva den høgre gjer.

Konsekvens og konsekvens, fru Blom



Nyhende nr.1:
VG nett 20/04-2005


Bonde dømt for å ha skutt bjørn i grisebingen


En bonde ble onsdag dømt til 21 dagers betinget fengsel av Hålogaland lagmannsrett for å ha skutt en bjørn i grisebingen i Øvre Pasvik i Finnmark i 2003. Bonden skjøt bjørnen i august 2003 etter at bjørnen hadde tatt seg inn i grisebingen. Mannen sa i tingretten at han skjøt i nødverge. Han ble frifunnet både i tingretten og lagmannsretten. Saken ble anket til Høyesterett, der dommen ble satt til side. Nå har saken blitt behandlet i Hålogaland lagmannsrett igjen, og enden på visa er at bonden er funnet skyldig i drap på et fredet rovdyr, melder NRK. I tillegg til 21 dagers betinget fengsel, er bonden ilagt 10.000 kroner i bot. Riflen hans er inndratt.


Bellona er bekymret: Ni havørn drept av vindmøller på Smøla siden august (-05)

Bellona støttet i sin tid utbyggingen av vindparken på Smøla. Vi var da forberedt på at havørnbestanden lokalt ville få et visst tilbakeslag, og vi er fortsatt villige til å akseptere dette. Bellona vil imidlertid aldri godta lokal eller regional utryddelse av arter noen steder.

Eg er fullt klar over at eg her set ting på spissen, men det kan ikkje skade om ein tenkjer gjennom problemstillinga ein gong til.