Kategoriarkiv: Det jordiske

Kven sin hovudverk er dette ?

Japan er eit rikt land.
I Japan et folk mykje ris.
I Japan bur det mykje folk
Japan er netto matvareimportør.
Japan har 500% toll på importert ris.
Japan er ein versting.

Så kom matvarekrisa (uventa ?)

Fleire store riseksportørar innfører restriksjonar på eksport.

Eg trur den jamne japanesar er glad for at dei trass alt har halde liv i nokre risbønder.
Men det bør altså ikkje vere lov, seier dei i WTO.

Argentina og Brasil er medlemer av CAIRNS-gruppa, dei mest aggressive forkjemparane for liberaliseringa av verdshandelen med mat. Argentina og Brasil har innført eksportrestriksjonar.

Er dette uproblematisk ?

Sjølv ei klokke som står stilt er rett to gonger i døgnet

Og dersom du får vite at «no er ho rett», kan du stille inn di eiga klokke etter henne.

Mykje er sagt om etterpåklokskap. Eg har i grunnen ikkje så mykje å legge til, men når eg i ei tilfeldig vald avis (Dagbladet denne gongen)les fylgjande,

-Kan måtte kutte produksjon av biodrivstoff

– Dersom prisene på matvarer fortsetter å stige som de gjør i dag, vil konsekvensene være fryktelige, sier direktøren for det internasjonale pengemarkedsfondet (IMT), Dominique Strauss-Kahn

Han mener hundretusener av mennesker kommer til å sulte, og at all den positive utviklingen de siste fem eller ti årene kan bli reversert. IMF-direktøren frykter også at den sosiale uroen i kjølvannet av de stigende matvareprisene kan føre til krig.

Ja, då får eg litt lyst til å leite fram eit snart årgamalt innlegg her på bloggen:

Kan det tenkjast at eit eventuelt resultat av dei pågåande WTO-forhandlingane vert fullstendig irrelevant for norsk landbruk ?

Det er ikkje alltid like gjevt å finne ut at ein har hatt rett.

Lesestoff: Agriculture and Development, ny IAASTD-rapport

Kvifor kjenner vi ikkje denne logoen skal tru ?

Det er litt merkeleg at eg ikkje får eit einaste treff på norsk når eg googlar»IAASTD» (International Assessment on Agricultural Science and Technology for Development). Eg vonar at dette ikkje er teikn på at vi ikkje bryr oss. Rapporten som nyleg er lagd fram er eit resultat av 3 års arbeid og det at både Verdsbanken, WHO og UNESCO er bidragsytarar skulle vel vere ein slags garanti for breidde i framstillinga.

«The IAASTD encourages us to take up what can be called a paradigm change. The status quo today is no longer an option,We must develop agriculture that is less dependent on fossil fuels, favors the use of locally available resources and base research efforts … on intensification of natural processes, such as using natural fertilizers and protecting soil and water supply.» said Guilhem Calvo, an adviser with UNESCO’s ecological and earth sciences division.

Du finn eit samandrag av rapporten her: KLIKK

Ikkje akkurat småljåslått, men..

Eg er redd at svolten må verte svært nærgåande før småljåslåtten i utmarka får nokon renessanse som reiskap for matauk. Ein skal ikkje sjå bort frå at stuttorvet, som denne reiskapen vart kalla på våre kantar, vil finne sin plass som hjelpemiddel for å halde kulturlanskap i hevd eller som rekvisitt i meir museale aktivitetar. Likevel ynskjer nok få seg attende til ei tid der ein velfylt ljåkasse og løypestreng var ein føresetnad for å overleve komande vinter.

Redsle for verknadene av klimaendringar,endra kosthald i dei nyrike landa,auka bruk av mat til drivstoff og rekordhøge olje- og kornprisar har fått mange til å uroe seg for matforsyninga i framtida. Dette har også fått mange til å innsjå at vi er avhengige av innanlands jordbruksproduksjon.

Spørsmålet vert då: Kva slags jordbruk er det eigentleg vi treng ? Det politisk korrekte svaret på spørsmålet er for tida ”økologisk”, som om det i seg sjølv skulle vere løysinga på alt. Dei meir nostalgisk anlagde av oss har i tillegg sett utviklinga som eit argument for å halde liv i det norske småskalajordbruket. Det er trass alt ein viss logikk i at stigande matvare- og drivstoffprisar skulle føre til auka lønsemd i småskala ”low-tec” landbruk.

Dette er ikkje ei særnorsk problemstilling. Ute i verda er emnet livleg debattert og mellom andre den amerikanske forskaren Stuart Stanisford har slege kaldt vatn i blodet på dei som ser utviklinga siste tida som eit argument for å reversere utviklinga. Kron-argumentet hans er enkelt og genialt: Dersom ”reversialismen” skulle ha noko føre seg, skulle dei stigande prisane på energi og matvarer ha ført til ein stagnasjon i industrialiseringa. Han viser at det motsette er tilfelle. Kanskje litt trist for nokre, men likevel sant.

Det er kan hende på tide å stikke fingeren i jorda, heilt bokstavleg.

Eg må gjere merksam på at eg nedanfor ser bort frå viktige rammefaktorar knytte til støtteordningar, eventuelle WTO-avtalar, EU-direktiv og kostnader knytte til bygningar, maskiner og arbeidskraft.

Også for ein bonde er inntekta skilnaden mellom inntekter og utgifter. Siste tida har prisane på bonden sine produkt auka, så inntektssida skulle for så vidt vere på rett veg. Den største usikkerheita knyter seg til utgiftssida. Utgiftssida består mellom anna av kostnader knytte til innkjøp av drivstoff, kraftfor, kunstgjødsel, sprøytemiddel, såvarer, landbruksplast og ensileringsmiddel. Dei fleste av desse kostnadene er nært knytte til oljeprisen som i skrivande stund er over 107$/fat og på tur opp. For kraftforkostnadene sin del, er dei sjølvsagt knytte til kornprisen som er knytt til……ja du skjøner.

I denne situasjonen er sola og regnet (som vi sjølvsagt har lite kontroll med) og eit jordsmonn i god hevd og god utnytting av ressursane på garden stadig meir avgjerande. Det å halde driftsutgiftene nede og produktiviteten i jorda oppe, også på lang sikt, vert nøkkelen til berekraft. Eit jordbruk der matjorda kun tener som substrat for innkjøpte innsatsfaktorar har smått med framtidsvoner. Kva merkelapp ein vil setje på eit slikt jorbruk er for meg revnande likegyldig, men det økologiske landbruket har nok eit forsprang. Men eg er langt frå sikker på om ei Debio-godkjenning i seg sjølv er nokon garanti for berekraft.

Vil du lese meir om dette, kan kanskje fylgjande lenker vere interessant.

Stuart Staniford: “The fallacy of reversibility”
Sharon Astyk: ”Is Localisation doomed?”
John Michael Greer: “The archdruid report” (Denne må du lese uansett)

"Verdens mat"

Eg har ei lita grøn bok i bokhylla mi. Der har ho hatt plassen sin i snart 12 år no. Eg leitar henne fram ofte. Litt for ofte er eg redd.

Eg vil her sitere litt frå slutten av boka:

-En verdensbefolkning på 5,7 milliarder lever nå fra hånd til munn. (Boka vart skriven i 1996, etter at kornprisane på verdsmarknaden hadde dobla seg på få månader) Med de raske endringene som vi ser i verdens matvaresituasjon, kan vi si at tidspunktet for FN´s store matvarekonferanse i november 1996 er velvalgt.
Men verden kan raskt få erfare at det skal mer til enn politiske taler og FAO-rsolusjoner for å komme ut av uføret. Verden kan bli stilt overfor problemer vi ikke har erfaring med å håndtere. Dersom vi skal møte de utfordringene som nok mat i det 21. hundreåret innebærer, er det nødvendig med jordbrukspolitisk nytenking. Og klarer vi ikke å løse matforsyningsproblemene, kan selv grunnvollen for verdensøkonomien og den sivilisasjon som har vokst fram etter den industrielle revolusjon, slå sprekker.
Dersom verden går inn i en epoke med knapphet og prisvekst på mat, er det behov for en jordbrukspolitikk som forener

  • økologiske hensyn
  • økonomisk lønnsomhet
  • nasjonale egeninteresser
  • global solidaritet
  • Dette er forhold som politikerne i dag helst ikke blander sammen. En slik jorbrukspolitikk vil bli temmelig forskjellig fra dagens. Med dagens globale befolkningsvekst synes det klart at vi ikke har allverdens tid til å utforme en forutseende jordbrukspolitikk for det 21. hundreåret.

    Boka heiter ”Verdens mat” og vart skriven av Magnar Norderhaug i 1996. Når vi no ser at verda sine kornlager på nytt er botnskrapte, er det lett å gje «naturvernets ridder»rett.

    I ein kommentar til situasjonen seier Jørn Rolfsen i Statens landbruksforvaltning til NRK:

    – Løsningen kan være å øke produksjonen, sette i gang ny teknologi og nydyrking for å møte økt etterspørsel.

    Ja, hadde det berre vore så enkelt. No for tida vert det utgjeve 100 kokebøker for kvar bok som handlar om korleis ein skal dyrke maten.

    Ribbe eller pinnekjøt, ei relevant problemstilling ?

    Kva åt du du julaftan, var det ribbe eller var det pinnekjøt ? Kanskje var det ingen av delene, men uansett, i vår tid har det vore tradisjonar, smak og behag som har avgjort dette spørsmålet. Verken lommebok eller tilgang har vore avgjerande faktorar i menyvalet.

    Språkforskarar vil kanskje ein gong i framtida hugse 2007, året då ingenting skjedde, som året då ”CO2 –ekvivalent ” vart ein del av ordforrådet til Ola Nordmann. CO2-rekneskap vart gjennomført over ein lav sko over alt frå storfekjøt til påhengsmotorar. Pinnekjøtet kjem dårleg ut i desse reknestykka. Storfekjøt er rettnok verstingen med tal som 22,6 kg CO2 –utslepp pr. kg kjøt, men sauen kjem på ein god andreplass. Grisen kjem mykje betre ut. Ikkje berre utnyttar grisen foret betre, men grisen er som kjent ikkje drøvtyggar og dermed vert metanutsleppet naturlegvis mykje lavare. Med andre ord: 1-0 til ribba.

    I enkelte land er det blitt stovereint å uroe seg for framtidig matforsyning. Tidlegare vart slikt stort sett avvist som vikarierande argumentasjon for ein hårreisande landbrukspolitikk, men stigande matprisar og frykt for verknader av klimaendringar har ført til ei endring.

    E24 melde i går om fest på råvarebørsane rundt om i verda. Oljen har brote 100$-grensa, gullprisen når nye høgder og prisen på kveite og soyabønner stig med 3% på berre ein dag. Kvifor dette skjer, forklarer E24 på denne måten:

    Økt velstand over hele verden fører til bedre kosthold og gjør at etterspørselen etter korn øker samtidig som rekordhøye enegripriser øker salget for biodiesel.
    Samtidig har klimaendringer og svikt i avlinger bidratt til prisoppgangen.
    Dette førte til at prisene på hvete og soyabønner steg med nesten 80 prosent i fjor. Kornprisene steg forrige måned til det høyeste nivået på 11 år.


    Med andre ord, inga djuptloddande analyse, men det er eit godt døme på at problemstillinga er i ferd med å verte alment akseptert.

    Om vegvalet ut av dette uføret er det stor usemje. James Lovelock hevdar at den einaste løysinga er å overlate dyrkajorda til agrobusiness og industrielt jordbruk, la villmarka styre seg sjølv og stue folk flest saman på restarealet. Det verkar som UMB-professoren Hildegunn Opsahl Sorteberg tenkjer i same baner. Richard Heinberg står for den motsette løysinga, nemleg relokalisering, overgang til organisk, tilnærma vegetarisk kosthald og drastisk auke i talet på bønder.

    Men uansett kva veg ein vel, bør ein ha Magnar Norderhaug sine ord i bakhovudet:

    Dersom vi i dag ser hva naturvernet har oppnådd de siste 100 årene, kan det være grunn til å spørre: Er de naturvernområdene som vi har opprettet tilstrekkelig store?Dette spørsmålet ble reist i magasinet Times i 1997: ”Kan vi redde regnskogen, pandaen, elefanten og det biologiske mangfoldet ved å verne noen få områder som vi kaller nasjonalparker og reservater?Sannheten er at det kan vi ikke. Det er ikke tilstrekkelig. Til det er naturen for komplisert…”Når vi stykker opp naturen i små biter, har det hele en tendens til å vakle.I denne forbindelse understreket utredningen om ”Naturvern i Norge” i 1980 at naturvernede områder neppe ville utgjøre mer enn ca. 10 % av landets areal. Derfor er det en viktig oppgave å forvalte de resterende 90 % på en økologisk forsvarlig måte, slik at vi kan beholde den biologiske produktiviteten og artsmangfoldet i naturen.Dette stiller krav til dagens samfunnsplanlegging. Blant annet innebærer det at vi stiller helt nye krav til langsiktig tenkning og allsidig naturdisponering. Vi kan rett og slett ikke fortsette med å forvalte vårt livsmiljø utfra dagens snevre egeninteresse. Det er rett og slett ikke nok.I dag betyr naturvern en klok, langsiktig forvaltning om vårt livsmiljø.

    Les meir

    Då er det kanskje ikkje sikkert at pinnekjøtet kjem så dårleg ut likevel.

    Kun til forvirring

    Det er ei kjend sak at det å produsere mat er eit ressurskrevande føretak og i tillegg representerer denne produksjonen ei stor miljøbelastning. I Sverige t.d. står matproduksjon for omlag 25% av klimagassutsleppa. I seg sjølv er det vel ikkje så urimeleg at det å produsere det ein treng for å leve skulle stå for ein fjerdepart av utsleppa våre, det er berre det at 100%´en er så altfor stor.

    Det å kunne produsere maten vår på ein meir miljøvenleg måte, vert ei stor utfordring. Heldigvis finst det løysingar. Det verkar i alle fall slik. Her kjem ei liste over forslag:

    -Økologiser landbruket

    -Et meir kvitt kjøt (eller var det raudt du eigentleg meinte, Aaslaug ?)

    -Vert veganar

    -Køyr meir bil (ja du las rett)

    -Sats på kortreist mat

    Og liste kan gjerast lenger, men du skjønar sikkert teikninga no
    Som du ser, ein kan verte forvirra i hovudet av mindre og det einaste ein kan konkludere med, er vel at dette ikkje vert enkelt.

    Så var det slik at fylgjande e-postmelding låg i innboksen min i dag:

    EU in dilemma over GMO animal feed import

    Industry sources warn that the EU might find its supermarket shelves without meat products due to slow approval of new genetically modified (GMO) crops.

    Dette måtte sjølvsagt undersøkast litt. Det synte seg snart at dette var gamalt nytt og på heimesidene til ”Friends of the earth” hadde dei allereie for tre veker sidan lagt ut fylgjande kommentar :

    «The animal feed and biotech industries are deliberately spreading panic that the EU’s tough GMO standards are threatening Europe’s ability to feed its livestock. But these arguments are fatally flawed. The real reasons that animal feeds are becoming scarce are that land is being used to grow agrofuels and countries such as China are increasing their consumption of meat. The EU should not sacrifice its hard-won safety standards on the basis of illogical, scaremongering arguments from industry.»

    Les meir her

    Problemet er sjølvsagt at dette ikkje er eit «enten eller», men eit «både og». Resultatet vert uansett at europeisk husdyrnærig i nær framtid vil oppleve at tilgangen på kraftfor vert knappare. Og utan kraftfor vert det i alle fall ikkje lett å produsere kvitt kjøt. Same kor sunt det er.

    Nyare amerikansk forsking syner……………

    Forskarar ved Cornell-universitetet i staten New York i USA har stilt seg fylgjande spørsmål: How big is your food print ? For å svare på dette spørsmålet har dei undersøkt arealbehovet til 42 ulike diettar med likt energiinnhald og basert på korn, grønsaker, frukt og mjølkeprodukt. Det som skilde dei ulike diettane var feittinnhald og mengde kjøt. Det vart lagt vekt på at alle matvarene kunne produserast lokalt. Staten New York ligg i det nordaustre hjørnet av USA og har eit klima som ikkje er så ulikt vårt.

    Ikkje uventa kom ein fram til at ein vegetarisk diett med lavt feittinnhald kom ut med det minste arealbehovet ,om lag 2 da /(person *år) . Størst var, som ein kunne forvente, arealbehovet til dietten med høgast innhald av feitt og kjøt, om lag det doble.
    Det som kom likevelfram fram noko i denne undersøkinga som kanskje vil overraske enkelte :Når ein ser ting i litt større samanheng ,så vil ein diett med avgrensa mengder kjøt og mjølkeprodukt vere meir ”effektiv” enn reint vegetariske diettar. Årsaka til dette er at medan den vegetariske dietten vert produsert på høgtytande dyrkajord, så kan kjøt og mjølkeprodukt i stor grad produserast på grunnlag av beiting (Og her i landet, gras hausta på areal som kun er eigna til denne produksjonen)

    Litt meir om denne undersøkinga kan du finne her.

    Dette er ikkje nye tankar, men dei har hittil stort sett blitt avfeia som vikarierande argumentasjon av m.a. deler av miljørørsla. Men eg kan ikkje skjøne anna enn at denne kunskapen bør få konsekvensar for korleis vi forvaltar både dyrkajord og utmark her på berget.

    Denne hausten skal Stortinget legge fram forslag til Naturmangfaldlov. Rasmus Hansson og WWF er som naturleg er, svært tilstades på banen no i innspurten. WWF-leiaren avsluttar eit lesarinnlegg trykt i m.a. i Dagsavisen 26.september i år slik:

    Landbruks¬organisasjoner, ymse departementer og krefter i nesten alle partier kjemper nå innbitt for å fjerne alt i lovforslaget som kan begrense deres særinteresser. Får de gjennomslag, har norsk natur tapt en svært viktig anledning. Lite kan da hindre at ødeleggelsen går sin gang. Mens klimakampen vil fortsette å kapre avisoverskrifter og politiske oppmerksomhet, blir kampen om Naturmangfoldloven på kort sikt den viktigste kampen om norsk natur.

    Eg tykkjer det er trist at Hansson på denne måten går ut og så tydeleg peikar ut landbruket som ein av hovudmotstandarane sine i kampen for det biologiske mangfaldet. Både på bakgrunn av utsiktene til framtidig matforsyning i verda, men også når ein har i minne at ein stor del av artane på ”raudelista” er avhengige av eit levande kulturlandskap.

    Når kua vert syndebukk, er problemet løyst då ?

    Det heile byrjar så fint og i barnehagen syng borna av full hals:

    Kua mi, jeg takker deg.

    Deilig melk du gir til meg.
    Hver en dag jeg til mitt brød,
    drikker melka di så søt.

    Men så er det jamt slutt. På eit tidspunkt vert idyllen broten og kua får ei heilt anna rolle.

    Norge bremser handel med verdens fattige

    Norske melkekyr støttes med 25.000 kroner i året hver. Det er seks ganger så mye som millioner afrikanere tjener.

    Ku-promp verre enn eksos

    Utrolig nok: Ku-promp bidrar til at husdyrhold utgjør en større miljøtrussel enn utslipp fra biler og fly.

    Dette er overskrifter henta frå norske dagsaviser og er ikkje usanne påstandar. Men slike fengande overskrifter er med på å overforenkle kompliserte problemstillingar som det er tvingande nødvendig at vi som samfunn tek tak i.. Kua er etterkvart blitt eit «marginalt fenomen» for dei fleste av oss. Difor fell det oss svært lett å nytte henne til t.d. å latterleggjere norsk landbrukspolitikk og tåkelegge viktige miljøspørsmål.
    Kor mange veit tildømes at drøvtyggarane er dei av husdyra våre som kan produsere menneskeføde av gras, medan foret vi gir til fjørfe og svin i utgangspunktet kan nyttast direkte til menneskeføde ?
    Men slikt vil truleg aldri selje ei einaste avis.