Kategoriarkiv: Naturlegvis

Å hoppe samstundes med Wirkola

Biletet er det Scanpix som eig

Dei av dykk som er innom av og til har nok oppdaga at det vert lenger og lenger mellom kvar oppdatering her inne. Årsakene til dette er mange, men ei av dei viktigaste er at dei emna eg stort sett har skrive om har blitt godt stoff i det som (gjerne litt nedlatande) vert kalla MSM eller ”main stream media”.

I dei store papiravisene ser ein at dei skarpaste pennane skriv knakande gode innlegg om matvaretryggleik medan radio og TV er fulle av program om klimakrise og naturvern. Ein ser endåtil at ein i beste sendetid kjem ustraffa frå å hevde at energi kan verte eit knappheitsgode i framtida og at ikkje alle alternative energikjelder er like uproblematiske.
Det å hoppe etter Wirkola har aldri vore ei takknemleg oppgåve. Det er ein ting som er verre. Det er å hoppe samstundes med Wirkola. Ein får kanskje vise tålmod og ta det med ro til folk har fått nok og emna har blitt dårleg stoff. Det er nemleg skræmande liten fare for at problema vert løyste før den tid.Vi prøvehopparar gjer kanskje lurast i å vente på pausen og 2. omgang. For 2. omgang kjem sjølv om både skodda legg seg og Holmenkollen forsvinn.
Eit anna spørsmål er kor mykje all mediemerksemda hjelper. All den tid det er differansen mellom analytikarane sine prognoser og det verkelege kvartalsresultatet som avgjer verdien på investeringane våre er eg ikkje vidare optimistisk. Men akkurat dette får dei som har greie på det halde på med. Fondsmeklarar og slikt. Eg prøvde meg visst på noko om dette i fjor ein gong.
Det gamle innlegget mitt finn du her.
(Det var forresten synd at det var representantar for Kommunenoreg som skulle gå så ettertrykkeleg i fella)

PS

Det kan vere verdt å merke seg at innlegget inneheld ei lenkje til Oslo Finans ASA si side for marknadsføring av hedge fond, noko eg har skjøna skal vere ulovleg her i landet. Berre spør sjefen i Terra.

Nyare amerikansk forsking syner……………

Forskarar ved Cornell-universitetet i staten New York i USA har stilt seg fylgjande spørsmål: How big is your food print ? For å svare på dette spørsmålet har dei undersøkt arealbehovet til 42 ulike diettar med likt energiinnhald og basert på korn, grønsaker, frukt og mjølkeprodukt. Det som skilde dei ulike diettane var feittinnhald og mengde kjøt. Det vart lagt vekt på at alle matvarene kunne produserast lokalt. Staten New York ligg i det nordaustre hjørnet av USA og har eit klima som ikkje er så ulikt vårt.

Ikkje uventa kom ein fram til at ein vegetarisk diett med lavt feittinnhald kom ut med det minste arealbehovet ,om lag 2 da /(person *år) . Størst var, som ein kunne forvente, arealbehovet til dietten med høgast innhald av feitt og kjøt, om lag det doble.
Det som kom likevelfram fram noko i denne undersøkinga som kanskje vil overraske enkelte :Når ein ser ting i litt større samanheng ,så vil ein diett med avgrensa mengder kjøt og mjølkeprodukt vere meir ”effektiv” enn reint vegetariske diettar. Årsaka til dette er at medan den vegetariske dietten vert produsert på høgtytande dyrkajord, så kan kjøt og mjølkeprodukt i stor grad produserast på grunnlag av beiting (Og her i landet, gras hausta på areal som kun er eigna til denne produksjonen)

Litt meir om denne undersøkinga kan du finne her.

Dette er ikkje nye tankar, men dei har hittil stort sett blitt avfeia som vikarierande argumentasjon av m.a. deler av miljørørsla. Men eg kan ikkje skjøne anna enn at denne kunskapen bør få konsekvensar for korleis vi forvaltar både dyrkajord og utmark her på berget.

Denne hausten skal Stortinget legge fram forslag til Naturmangfaldlov. Rasmus Hansson og WWF er som naturleg er, svært tilstades på banen no i innspurten. WWF-leiaren avsluttar eit lesarinnlegg trykt i m.a. i Dagsavisen 26.september i år slik:

Landbruks¬organisasjoner, ymse departementer og krefter i nesten alle partier kjemper nå innbitt for å fjerne alt i lovforslaget som kan begrense deres særinteresser. Får de gjennomslag, har norsk natur tapt en svært viktig anledning. Lite kan da hindre at ødeleggelsen går sin gang. Mens klimakampen vil fortsette å kapre avisoverskrifter og politiske oppmerksomhet, blir kampen om Naturmangfoldloven på kort sikt den viktigste kampen om norsk natur.

Eg tykkjer det er trist at Hansson på denne måten går ut og så tydeleg peikar ut landbruket som ein av hovudmotstandarane sine i kampen for det biologiske mangfaldet. Både på bakgrunn av utsiktene til framtidig matforsyning i verda, men også når ein har i minne at ein stor del av artane på ”raudelista” er avhengige av eit levande kulturlandskap.

Kong Øystein og Martin hattemakar

Eg har klipt ut to sitat som eg har limt inn nedanfor. Les dei om du orkar, så snakkast vi etterpå.

Sitat 1:

-De utfordringer verden står overfor er så store at det må til en atferdsendring. Vi må bort fra Cowboy-økonomien hvor alle muligheter ligger åpne og i stedet tenke i SpaceShip- økonomi – hvorledes overleve i et lukket system.
Hva har hendt siden FNs miljøkommisjon med Gro Harlem Brundtland i spissen lanserte begrepet Sustainable Growth i 1987?I 1988 fikk vi den særnorske oversetttelsen; Bærekraftig utvikling. Ingen vet egentlig hva det betyr. I 1994 introduserte industrien begrepet Bærekraftig vekst og siden år 2000 har det bare dreiet seg om kraftig vekst. Ser vi de siste 50 år har verdens befolkning økt fra 2.8 til 6,5 milliarder, antallet som bor i byer har vokst fra 0,9 til 3,2 milliarder, oljeforbruket har økt fra 5 til 31 milliarder fat, antall biler fra 90 millioner til 580 millioner og antall flypassasjerer fra 90 til 1700 millioner. Konsekvensen er at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt fra 312 til 381 ppm og at Jordens gjennomsnittstemperatur har økt fra 13.9 til 14,6 grader.

-Klarer vi å ta inn over oss hva som foregår og at det er nødvendig med en holdningsendring – Er menneskelig (eller sivilisert) virksomhet av et slikt omfang, av en slik karakter og en slik kompleksitet et den overbelaster den menneskelige hjernes kapasistet til å forholde seg til?
– Er avveiningene mellom kortsiktige og langsiktige problemstillinger av en slik natur at de overstiger det politiske systems evne til å sortere ut. – Er moderne ledelsesprinsipper og teorier tilstrekkelige til å lede den forandringsprosess som utvilsomt kreves over de neste 25 år?
– Er dagens økonomiske modelltenkning overhode tilpasset til vekstbegrensinger i et lukket system?

Forbrukerkulturen må endres og jeg tror vi kan styre utviklingen i den retningen. Jeg tror at vi kan utvikle de nødvendige målemetoder, men jeg er ikke sikker på at vi greier å få til en felles virkelighetsforståelse.Norge kan være et mønster for andre land og på den måten bidra til å styre den internasjonale opinion. Vi trenger noen som kan lære oss gleden å klare seg med mindre – en holdningsendring i forhold til dagens forbrukersamfunn. Kanskje er det reklamebransjen som er best skikket til det?

Sitat 2:

Vi må tørre å tenke store tanker. Klimasaken handler om grunnleggende spørsmål om vær og vind. Vi er nødt til å tenke helt nytt.
– Dersom vi ikke er i stand til å snu dagens økonomiske organisering vil vi havne helt i utakt med naturen, og det vil undergrave velferden for fremtidige generasjoner.Siden den industrielle revolusjon har målet i vesten, og etter hvert resten av verden, vært å øke produksjonen og dermed forbruket. Det har gitt en «større kake» til fordeling, og stadig flere har kommet ut av fattigdommen.
– Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen, vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer. Det vil ikke gå.
Norge som et lite, men rikt land må gå foran i jakten på de nye samfunnsmålene.- Dette er utfordringer som markedet aldri vil klare. Vi har ingen endelig oppskrift på hvordan en slik snuoperasjon skal gjøres, men det er bare sosialdemokratiet som kan gå i spissen for en slik tenkning.- Vi kan ikke fortsette å forbruke stadig mer privat og i det offentlige. Vi må i større grad styre ressursene dit de trengs mest, slik at kaken fordeles bedre i stedet for at den bare skal vokse. Dersom den skal fortsette å vokse, må det skje på en helt annen og grønnere måte enn i dag.

Sitat 2 er avskrift av eit intervju med Martin Kolberg som journalist Pål Ertzaas hadde på trykk i VG 17/9-2007. Sitat 1 er referat frå eit innlegg Øysten Dahle hadde på eit møte i Polyteknisk Forening 12/9-2006.

Ulike reaksjonar:

Leiande finanspolitikarar rister på hovudet av Martin Kolberg sin miljøplan og ord som «filosofiske drøymeri» vart nytta.
– Dette er ikke nye tanker, men basert på gamle tanker fra SV og ulike økofilosofer. Det har lite for seg for å stoppe verdens miljøproblemer.
– Jeg mener tvert imot at markedsøkonomien har vist seg planøkonomien overlegen og i kombinasjon med klare politiske tiltak vil markedsøkonomien tvinge frem mer miljøvennlige produkter og forbruk,
seier høgrepolitikaren Jan Tore Sanner, som er finanskomiteen sin andre nestleiar.
– Dette er veldig motsatt av hva vår resept er. Men det er hyggelig å se at Martin Kolberg og jeg er på to forskjellige planeter. Så skal jeg sørge for å holde meg på jorden, seier første nestleder i finanskomiteen, Ulf Leirstein (Frp).

Eg berre nemner at Øystein Dahle mandag 3. september vart «Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden» for arbeidet sitt med natur, miljø og friluftsliv.

Om å liste seg heimatt på økologiske pailabbar.

6 milliardar. Det er mange menneske. Dersom vi tok kvarandre i hendene, kunne vi lage ei kjede som rakk frå jorda til månen og attende. 15 gonger. Og kvar einaste av alla lekkjene i denne kjeda er omfatta av FN si menneskerettserklæring. Der står det mellom anna:
Artikkel 25, 1. punkt:
-Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Kvar ein einaste dag får vi prov på at ein stor del av menneska på jorda lever under vilkår som ligg betydeleg under det dei har krav på i høve menneskerettserklæringa. Men er jorda stor nok til at det i det heile er mogleg at alle skal få retten sin?

Eg ser det i sauefjøsen, i naturen og i samfunnet elles. Den som ikkje står på for plassen sin i matfatet, går ei usikker framtid i møte. Det kan høyrest brutalt og kynisk ut, men slik er det. Vi menneske har vore flinkast i klassen i mange tusen år no, og vi har opparbeida oss stjernestatus i matfatet. Vi har derimot ikkje vore like flinke til å ”hegne oss”. Vi har forsynt oss meir enn det som er berekraftig. Vi kan rett og slett ikkje halde fram som vi har gjort til no.

Det store spørsmålet vert då : Er det mogleg å kome seg ”heim att” utan å mise nokon på vegen ? Og kva skal vere det overordna målet.? Radikale endringar må til, men eg er ikkje overtydd om at vekemiddelradikalarane bør få fritt spelerom. Eg vart t.d. litt skremd då eg las om Peter Singer, som eg fann lekkje til på Dyrebeskyttelsen sine nettsider.

Peter Singers 5. bud. Ikke diskriminer på grunnlag av art.

«Hvis vi sammenligner et svært funksjonshemmet menneske-spedbarn med et dyr, slik som en hund eller en gris, vil vi ofte finne at dyret har overlegne egenskaper, både potensielle og aktuelle, for rasjonalitet, bevissthet om egen eksistens, kommunikasjon.»

På denne bloggen finn du nærmare presentasjon av etikaren. Trykk her

Eg må berre vedgå at eg har alvorlege problem med dette og at eg fryktar at vegen heim vert lang, vond og vanskeleg med dette tankegodset i bagasjen.

Som eit lønnefrø


For tida finn du millionar av dei i skogen; Nyspirte lønnefrø. Dei har lege og venta heile vinteren medan dei har stramma spiralfjøra, for så, når tida er der, bryte ut av skalet og sende rotstengelen mot jorda. Som eit lite livsens mysterium, finn dei vegen same korleis dei har landa etter flygeturen frå trekrunene. Berre ein ørliten del av dei spirte frøa vert nokongong til eit nytt lønnetre (og godt er det). Allt avheng av tilhøva på staden frøet har landa. Men på dette stadiet ser dei like vitale ut alle saman.


Det er ikkje lett å sjå på denne spiren at slaget er tapt, men lagnaden ville det slik at frøet landa i mosen. midt på ei stor steinhelle.Inga framtidsvon.

Denne etterjulsvinteren har vi fått mange påminningar om at vi ikkje har fare heilt fint med livsgrunnlaget vårt og at utfordringane står i kø framover. I samband med dette, ryk Pål Presterud i Cicero og Steinar Lem i «Fremtiden i våre hender» i tottane på kvarandre. Presterud hevdar at FIVH si stadige pukking på vårt personlege ansvar for å redusere forbruket vårt verkar øydelggande på motivasjonen. Han meiner at løysinga ligg i å gje politikarane våre armslag til å gjere dei naudsynte og upopulære tiltaka. Som svar på dette, hevdar Steinar Lem at Presterud ikkje fortener forskartittelen sin. Ein debatt med sterk språkbruk altså. Eitt er i alle fall sikkert og det er at dersom klimadebatten skal halde frem på dette nivået, som ein annan tiurleik, vil ingen ting skje. Og for kvar dag som går utan at noko skjer, vert vi meir og meir prisgjevne krefter vi ikkje kan påverke, akkurat som lønnefrøet.

Eg kunne no ha laga ei kopling til hanekampen mellom Lem og Presterud, men har du ikkje allereie lese noko om striden, kan du likegodt late vere. Ikkje verdt å bruke tida si på. Det burde i grunnen kamphanane sjølve skjøna også.

I fonnskogen (og elles)

The survival of the fittest is the ageless law of nature,
but the fittest are rarely the strong. The fittest are those
endowed with the qualifications for adaptation, the ability
to accept the inevitable and conform to the unavoidable,
to harmonize with existing or changing conditions.

Dave. E Smalley

Så kom han då, endeleg

Men jammen sat han langt inne i år, vinteren, som ein «spin-off» av ekstremveret lenger sør i Europa (eller er det omvendt ?) . Aldri så gale at det ikkje er godt for noko. Men slikt er lett for meg å seie, som sit midt i idyllen og ser på raudstrupa som kikar forundra på på meg frå ein tynn, frosen bjørkekvist med nysnø på.

I dag vil eg vere berre snill (nesten)

Vanlegvis hadde eg leita etter ein høg hest å klatre opp på no, men det har eg ikkje tenkt å gjere. Ein skal ikkje sjå bort frå at denne snillismen botnar i at Vegard Ulvang, Kjetil André Aamodt og Skjeldalbrørne er mellom dei største idrettsheltane mine, men ikkje berre det.

Bakgrunnen for dette innlegget er sjølvsagt oppstarten av ”Hvit Vinter”, vinteridrettane sin miljøkampanje. Dei presenterer seg sjølve på denne måten:

-Det finnes både globale og lokale grunner til å engasjere seg for klimaet på kloden.
Nå kan ikke hver enkelt av oss forhindre den globale oppvarminga, men hva vi gjør sammen har stor betydning. Vi som er initiativtakere til Hvit Vinter tror på den gode smitteeffekten. Hvis du kjøper en bil som kan fylle bioetanol, vil bekjente vurdere det samme. Spør stadig flere på bensinstasjonen om det kommer pumper for bioetanol, vil ønsket bli kjent.

Vi tror i litt større målestokk at det er viktig at Norge gjør mest mulig for å kutte klimagassutslippene på hjemmebane. Det dreier seg om den psykologiske effekten land i mellom.

Les meir her

No er det ikkje slik at bioetanol representerer noko endeleg løysing korkje når det gjeld utselepp eller energitilførsle. Det er først og fremst engasjementet til initiativtakarane som gjer meg så venleg innstilt. Dei fleste som har sett seg inn i problemstillingane, erkjenner at det å greie utfordringane som ligg franfor oss, krev mykje meir drastiske verkemiddel enn å bytte drivstoff til bilane våre. Vona mi er at engasjementet skal smitte og dermed skape motivasjon for dei gjennomgripande endringane som må kome .
For ikkje lenge sidan var avskaffing av fattigdomen i verda den store mediesaka. Dersom vi i 2005 verkeleg meinte noko med dei kvite armbanda med påskrifta ”Make poverty history”, må vi nytte ”Den Store Nye Syretesten” på alt som vert presentert som løysingar. Den går ut på at svaret må vere ja på fylgjande spørsmål: Hadde dette vore ei løysing dersom alle 6 milliardane på kloden hadde same forbruket som oss ?

Døme: Hadde 3 milliardar bilar på bioetanol representert eit framsteg ?

Eg vil likevel ynskje ”Hvit Vinter” lukke til og vonar dei får høve til arbeide uavhengig av organisasjonane som står bak ”Miljøstiftelsen Zero”. Ikkje alle av dei har eit like godt rykte .

Støttespelarane til Zero finn du ved å klikke her
Her har du litt om ein av dei, Exxon-Mobil

Hinkelvinkelvern, hovudliner og om å vere herre i eige hus

Kan hende vil 2006 gå over i historia som året då klimautfordringane vart ein del av det ein kan kalle fellesmedvitet i Noreg. Eit viktig spørmål vert då: Vil 2007 gå over i historia som året då klimautfordringane vart ein del av vårt felles dårlege samvit ?
Vi lever i eit av verda sine 28 fullstendige demokrati, vi har valt oss ei raudgrøn regjering og fått miljøvernminister frå miljøpartiet SV. Utgangspunktet for å ta tak i utfordringane burde vere gode. Men ein føresetnad for å handle er at ein er herre i eige hus. Eg har ei stygg kjensle av at det er her det vil butte. Og eg er ikkje einsam her. Som døme vil eg nytte leiaren frå Dagens Næringsliv 30. desember.
Regjeringens aktive eierskap

Det meste av 2006 gikk med til å vente på den varslede eierskapsmeldingen som skulle avsløre hva den rødgrønne næringspolitikken egentlig bestod av. Her skulle verktøykassen fylles, statsselskapene få avklart sine roller og ingenting legges ned eller selges. Trodde noen.

Etter gjentatte utsettelser pluss skifte av næringsminister, kom den etterlengtede meldingen 8. desember i år. Den la grunnlag for fortsatt dobbelkommunikasjon om oppgavene til del- og helstatlige selskaper, men det eneste konkrete i meldingen var et tak på ledernes lønninger. Med vanlig politisk presisjon valgte regjeringen og konsentrere seg om et av de minst betydningsfulle spørsmålene knyttet til statlig eierskap.

Næringsminister Dag Terje Andersens melding viser også sin totale mangel på betydning i det den ikke sa et eneste ord om. Nemlig Statoils oppkjøp av Hydros olje- og gassdivisjon. Bare ti dager etter at eierskapsmeldingen var lagt fram, ble oppkjøpet – som også omtales som funksjon – presentert.

Oppkjøpet dreier seg som forvaltningen av selskaper som er verdt nærmere seks milliarder kroner. Regjeringen, som er majoritetseier i begge selskapene, fikk ikke en gang gjennomslag for sitt ønske om å beholde Statoil-navnet.

Mens Andersen brukte over ett år på å vurdere hvordan staten skal utøve eiermakten, fikk han altså bare et par døgn på å vurdere en total omlegging av statens eierskap i oljesektoren. Det ble ikke tid til å utrede konsekvensene for teknologiutviklingen på Norsk sokkel, heller ikke konkurranse situasjonene for leverandørene, eller konsekvensene for myndighetenes oljepolitikk eller andre politikkområder. Dette oppkjøpet viser med all tydelighet hvor makten ligger. Den ligger i statsselskapene. Regjeringen tror den kan binde selskapene, men det er den som blir bundet av selskapene. Norsk oljepolitikk bør ikke styres av selskaper.

Eg vil ikkje bagatellisere verknadene av miljø- og vernepolitikken som miljøvernministeren fører, men for å ta tak i dei store utfordringane treng ein anna verkty enn kart, linjal og tekstmerkar. Det store spørsmålet er ikkje om ein skal verne 3, 4 eller 6% av barskogen. For det biologiske mangfaldet har t.d. klimautvikling, konsesjonslovgjeving, energi-, distrikts- og landbrukspolitikk vel så stor innverknad.