Om å møte seg sjølv i døra på jakt etter innhald til både pose og sekk


Mange store ord vert nytta i samband med fusjonen mellom Statoil og oljeverksemda til Hydro. På Stortinget er det brei semje om at dette var eit klokt trekk. Det einaste som kanskje kan skape litt brann i rosebedet, er usemje om kor stor eigardel staten skal ha i giganten. Men all erfaring frå det første året til dei raudgrøne tilseier at det vil avgrense seg til ein ulmebrann.

Samfunnsarkitektane til regjeringa ser føre seg at det nye selskapet vert ein viktig byggestein i det «Nye Framtidsnorge»som dei kallar det. Stoltenberg sjølv seier at fusjonen er naudsynt dersom selskapa skal hevde seg i den knallharde internasjonale konkurransen . Han innser at utbygginga på norsk sokkel går mot slutten og at ein må satse utanlands dersom oljeverksemd skal kunne være med på å finansiere den norske velferdstaten i framtida.

Det var når eg las dette at det tok til å murre litt i tenkeboksen. Vi lever i eit av dei rikaste landa i verda, vert gong på gong kåra av FN som det beste landet i verda å bu i og har over 1000 milliardar på bok. Ingen er vel i tvil om kvar denne rikdomen kjem frå. At rikdomen har kome «vanlege folk» til gode, er eit resultat av ein bevisst politikk som er eit førebilete for nye oljenasjonar.

Eit par sitat frå denne artikkelen skrive av Helge Ryggvik, forskar ved TIK-senteret på Universitetet i Oslo skulle illustrere kva eg meiner:

-I den radikale bevegelsen som nå griper tak i makten i Latin-Amerika har norsk oljepolitikk og Statoil stått som det ene vellykkede eksemplet på en nasjon hvor en har klart å sikre seg nasjonal styring og kontroll over oljevirksomheten og sørget for å kanalisere overskuddet til folk flest.

-Styrkeforholdet mellom oljeproduserende land og multinasjonale oljeselskaper har gått i bølger. Norge fant sin olje og forhandlet fram viktige avtaler på et tidspunkt da produsentlandene sto sterkt. Oljereserver ble nasjonalisert, uten at nasjonene ble straffet for det. Når Norge på 1970-tallet kunne stille harde krav om økte andeler og nasjonal deltakelse, var det på ryggen av en bevegelse hvor de viktigste slagene var utkjempet langt borte. Fra 80-tallet var det IMF og Verdensbankens nyliberalistiske murbrekkerstrategi for multinasjonale selskaper som har rådet, spesielt i mellomstore produsentland i en svak forhandlingssituasjon.

Les resten av artikkelen her:
Norge som forbilde

No skal altså den nye stats-oljegiganten ut i verda og tene pengar. Men no sit vi på motsett side av forhandlingsbordet og skal finansiere velstanden vår på den måten.

Det som kom fram i Dagsnytt i NRK i dag gjer ikkje saka mindre tankevekkane:

-Skal Statoil/Hydro bli en stor oljeaktør i verden, må de bruke smøring for å vinne kontrakter, mener ekspert på internasjonal olje og gass, Dag Harald Claes.

Du kan lese meir her:
De må smøre korrupte ledere

Nei, dette vert ikkje heilt uproblematisk. Den som vil ha både i pose og sekk må vere varsam dersom han ikkje skal møte seg sjølv i døra.

2 tanker om “Om å møte seg sjølv i døra på jakt etter innhald til både pose og sekk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *