Hinkelvinkelvern, hovudliner og om å vere herre i eige hus

Kan hende vil 2006 gå over i historia som året då klimautfordringane vart ein del av det ein kan kalle fellesmedvitet i Noreg. Eit viktig spørmål vert då: Vil 2007 gå over i historia som året då klimautfordringane vart ein del av vårt felles dårlege samvit ?
Vi lever i eit av verda sine 28 fullstendige demokrati, vi har valt oss ei raudgrøn regjering og fått miljøvernminister frå miljøpartiet SV. Utgangspunktet for å ta tak i utfordringane burde vere gode. Men ein føresetnad for å handle er at ein er herre i eige hus. Eg har ei stygg kjensle av at det er her det vil butte. Og eg er ikkje einsam her. Som døme vil eg nytte leiaren frå Dagens Næringsliv 30. desember.
Regjeringens aktive eierskap

Det meste av 2006 gikk med til å vente på den varslede eierskapsmeldingen som skulle avsløre hva den rødgrønne næringspolitikken egentlig bestod av. Her skulle verktøykassen fylles, statsselskapene få avklart sine roller og ingenting legges ned eller selges. Trodde noen.

Etter gjentatte utsettelser pluss skifte av næringsminister, kom den etterlengtede meldingen 8. desember i år. Den la grunnlag for fortsatt dobbelkommunikasjon om oppgavene til del- og helstatlige selskaper, men det eneste konkrete i meldingen var et tak på ledernes lønninger. Med vanlig politisk presisjon valgte regjeringen og konsentrere seg om et av de minst betydningsfulle spørsmålene knyttet til statlig eierskap.

Næringsminister Dag Terje Andersens melding viser også sin totale mangel på betydning i det den ikke sa et eneste ord om. Nemlig Statoils oppkjøp av Hydros olje- og gassdivisjon. Bare ti dager etter at eierskapsmeldingen var lagt fram, ble oppkjøpet – som også omtales som funksjon – presentert.

Oppkjøpet dreier seg som forvaltningen av selskaper som er verdt nærmere seks milliarder kroner. Regjeringen, som er majoritetseier i begge selskapene, fikk ikke en gang gjennomslag for sitt ønske om å beholde Statoil-navnet.

Mens Andersen brukte over ett år på å vurdere hvordan staten skal utøve eiermakten, fikk han altså bare et par døgn på å vurdere en total omlegging av statens eierskap i oljesektoren. Det ble ikke tid til å utrede konsekvensene for teknologiutviklingen på Norsk sokkel, heller ikke konkurranse situasjonene for leverandørene, eller konsekvensene for myndighetenes oljepolitikk eller andre politikkområder. Dette oppkjøpet viser med all tydelighet hvor makten ligger. Den ligger i statsselskapene. Regjeringen tror den kan binde selskapene, men det er den som blir bundet av selskapene. Norsk oljepolitikk bør ikke styres av selskaper.

Eg vil ikkje bagatellisere verknadene av miljø- og vernepolitikken som miljøvernministeren fører, men for å ta tak i dei store utfordringane treng ein anna verkty enn kart, linjal og tekstmerkar. Det store spørsmålet er ikkje om ein skal verne 3, 4 eller 6% av barskogen. For det biologiske mangfaldet har t.d. klimautvikling, konsesjonslovgjeving, energi-, distrikts- og landbrukspolitikk vel så stor innverknad.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *